Utenriksminister Jonas Gahr Støre var blant dem som deltok ved seminaret ”Kultur,
humanisme og politikk” fredag 15. juni på Nasjonalbiblioteket. Talen hans kan
du lese her.
Deres kongelige høyhet og alle andre musikkvenner,
Gratulerer med dagen! Det er hyggelig å komme sammen hit med Kulturministeren, det sier noe om samarbeidet og sammenhengen mellom Grieg-markeringer og kulturtiltak hjemme som ute.
Edvard Grieg ga oss musikk med mening, musikk med røtter, musikk på vandring. Komponisten og humanisten Grieg tok stilling, viste engasjement, fordi det var ikke bare vellyd han hørte omkring seg. Han så også mennesket – enkeltmennesket – og forfulgte grupper.
Grieg samlet folketoner, komponerte, spilte, dirigerte, studerte og reiste mye i utlandet - men han så også urettferdighet. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson i 1904 skrev Grieg; ”Retsfølelse og en stærk Harme når denne krænkes, har jeg alltid eiet”. Rettsfølelse – hva har det med musikk å gjøre?
La meg begynne et annet sted, i en annen tid, hvor det også handler om rettsfølelse:
Da de første sprekker ble hugget i Berlinmuren høsten 1989, og vi andre satt forundret ved TV-apparatene, tok den verdenskjente cellisten Mstislav Rostropovitsj – eller bare Slava – med seg celloen og satte seg ved den største åpningen av muren og spilte stykker av Bach.
Han spilte for livet. For andres liv. Han spilte musikk med mening.
”Jeg spilte av pur glede, det var jo muren i mitt liv som ble revet”, sa han. Militære, politi og berlinere passerte, fram og tilbake, fra øst til vest, og tilbake igjen, forvirret og glade.
Den kalde krigen tinte. Strengene brast. Ville det vare?
Det samme skjedde da Boris Jeltsin sto på panseret av en stridsvogn i Moskva i august 1991 og startet opprøret mot kuppmakerne. Jeg har også dette bildet av musikeren Rostropovitsj på netthinnen – eller TV-skjermen.
Verden holdt pusten. Men cellisten holdt fast i buen. I det historiske øyeblikket, da situasjonen sto og vippet, holdt han frem kulturen, som en veiviser.
Musikk med mening, musikk med solid klangbunn, med en resonanskasse som tålte og tåler mye.
*****
Det er et godt stykke – ja, det er egentlig en lang rekke av opus fra vår tid og Rostropovitsj’ tid – og tilbake til Griegs tid. Grieg sto ikke på barrikadene ved stridsvogner, Røde Plass eller ved en Kald Krigs mur. Grieg var spinkel og helsen var sjelden god.
Men han hadde en skarp penn, hvite og sorte tangenter, en taktstokk, mange taktslag, et stort hjerte, en tydelig stemme, og en tone og melodi som bar og som altså fortsatt bærer.
Men han sto også på sine barrikader. Grieg var – som vi nettopp har hørt – en av de nordmenn som engasjerte seg sterkest til forsvar av Alfred Dreyfus – den uskyldig dømte jødiske offiseren – sammen med blant annet Emile Zola som i mars 1898 skrev sitt berømte ”J’accuse” i Paris-avisen L’Aurore.
Men Grieg var kanskje den som hardest fikk kjenne det på kroppen.
I et skarpt svarbrev på en forespørsel fra en fransk orkesterleder på denne tiden skriver Grieg at han slett ikke kan komme til Paris og opptre for et fransk publikum. Han var – i lys av Dreyfus-prosessen – ”indignert over den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret”, med Griegs egne ord.
Brevet ble oversatt og publisert i de store europeiske aviser, og det ble et stort oppstyr. Griegs ord ble tillagt vekt i en situasjon hvor Dreyfus-saken ble et symbol på frie tanker, rettferdighet og demokrati, som preget det politiske liv, som preget kulturlivet.
Dette er et kjent kapittel fra Griegs liv. Et litt mindre kjent avsnitt er det kanskje at da han igjen dirigerte i Paris, i 1903, ble han møtt med en kolossal pipekonsert fra mange av de 3.500 tilhørere, han måtte vente lenge før han kunne komme på plass på podiet og heve taktstokken, og konsertsalen måtte ha ”tredobbelt forsterket” politistyrke for å kaste ut bråkmakerne, som det het. ( – Det var leven på den tiden òg!)
En stor politieskorte fulgte Edvard og Nina Grieg til hotellet etterpå, og beskyttet dem som ”en kordon”, som Grieg senere skriver.
Og for å trekke de lange linjer; den 22. oktober i år arrangeres det et seminar og konsert i Paris med utgangspunkt i – ja, som et påskudd – Dreyfus-saken og Griegs engasjement.
*****
Jeg har av Grieg-markeringene i år – ja, og av Ibsen-året i fjor – latt meg inspirere til å se noen linjer – noen kjennetegn – mellom musikk og utenrikspolitikk, mellom musikk og internasjonale forbindelser, og litt hvordan dette preger blant annet Utenriksdepartementets og utenrikstjenestens arbeid.
Jeg tenker på fire hovedlinjer. Den første – som et preludium – er denne:
Musikk er et universelt språk, et felles språk.
Gjennom musikk kan alle kulturer møtes og kommunisere. På tvers av språkkretsene snakkes musikk flytende. Man lytter til hverandre, spiller, opplever, lærer, forstår. Sammen.
Musikk er dermed et internasjonalt uttrykk, et unikt globalt redskap.
Man trenger kun instrumenter, ofte bare ens egen stemme. Men langt viktigere: Man må kunne lytte, leke, glede seg, erfare og erkjenne.
Så har jeg latt meg fortelle: Musikkens former har ”urmønstre”, toner som kan gjenkjennes over hele verden. Melodien i ”Morgenstemning” fra Griegs ”Peer Gynt” finnes i folkemusikk over hele verden, ikke minst i Østen, og kan spilles – ikke bare ved å bruke understrengene på vår hardingfele, eller de svarte tangentene på et piano – men på mange slags instrumenter. ”Morgenstemning” dukker opp i Peer Gynts minne – i hans indre – der han ligger nesten bevisstløs på stranda i Marokko – eller ved Sfinksen i Giza under den store forestillingen i Egypt i fjor høst.
Peer Gynt med øret til sanden. Nesten med hodet i sanden? Peer får i alle fall noe å tenke på. Og nettopp dette får Grieg frem, ”Morgenstemning”, melodien alle kjenner igjen, over hele verden, som sin egen.
Dette gjenkjennelige – identifiseringen – kommer også godt frem i Grieg-kjenneren Erling Dahl jr.’s nye bok om ham. Ja, jeg fikk et eksemplar av ham akkurat nå – takk skal du ha!
Min første refleksjon handler med andre ord om at i vår verden bidrar musikkens universelle språk til menneskehetens felles erfaringsgrunnlag og referanseramme – og at nettopp dette bidraget trengs.
Mitt andre punkt av disse fire er dette: Som andre kunstformer forutsetter musikk kreativitet, nysgjerrighet, en søken etter noe - ja etter innsikt, fordypelse og refleksjon.
Refleksjon – og ikke bare automatiske reflekser, som verden er så full av – er kvaliteter som bringer oss mennesker og verden fremover. Dialog mellom musikere, komponister og andre kunstnere, jam sessions, festivalorkestre, dialogen mellom musikere og tilhørere, lyttere, publikum; alt dette skaper rom for nye klanger, nye og store tanker, dristige løsninger, uprøvde idéer, møte med utfordringer. En skapende prosess. Vi må bare høre etter.
Dessuten kan ytringer, tanker og muligheter oppstå som vi politikere – og andre dødelige - kanskje ikke alltid så lett kan ser – ei heller målbærer.
Derfor – min andre refleksjon – er følgende:
Jeg har tenk på dette at noe av det musikere og andre kunstnere kan lære alle oss andre er både kreativitet og samspill – og sammenhengen mellom de to.
Og noe av det viktigste musikken gir oss, hjemme og i utlandet, er felles opplevelser, et møte med vår felles kulturarv, et møte med oss selv. I en situasjon hvor hver by og grend i Norge med respekt for seg selv, og med en aktiv kulturkonsulent på plass i kommunehuset, er det etablert en festival, en musikkfest - hvor nettopp denne type samhandling og fellesopplevelser har mye for seg. Bivirkningene er mange og gode. Verdiskapning langs mange skalaer.
Dessuten: Erfaringsutveksling mellom kunstnere og kulturarbeidere er ofte preget av frimodighet, en ramme av gjensidig respekt, av evnen til å lytte. Og dermed så mener jeg at dette er en god modell. Det er mange eksempler på at den kulturelle arena har stor betydning i å etablere eller opprettholde kontakt der fastlåste holdninger ellers skaper konflikt.
Kultur kan dermed være fredskapende, og kultur kan løfte dagsorden opp en oktav, til spørsmål av felles betydning, som man kan enes om, en grunntone. Ved hjelp av kultur kan også viktige – og kanskje også sensitive – emner, som sensur, ensretting, ytringsfrihet, trosfrihet og likestilling tas opp – i sammenhenger der det politiske språket ikke når frem.
Kulturkontakt er spesielt viktig overfor land og samfunn vi ikke kan nok om, som vi ikke forstår helt. Kulturkunnskap kan gjøre fotarbeidet.
Og Edvard Grieg har selv skrevet at ”selvfølgelig er det først og fremst Videnskab og Kunst som idealt repræsenterer det ene Folk ligeovenfor det andet”. Vitenskap og kunst.
Så til tredje refleksjon, som handler om tilhørighet.
Den globale konsertsal – enten det er i verdensbyene eller på verdensveven, www.dott – reflekterer alle strømninger i dag, alle kulturuttrykk og kulturinntrykk. Den teknologiske utviklingen har åpnet for ubegrenset tilgang på informasjon om andre lands kulturer, kunstverk, musikkformer, musikere, komposisjoner. Vi har tenåringer som laster ned det de ønsker å høre, hele tiden, ja gjerne remixer like godt selv, eller fyller opp på sin fars ipod!
Denne informasjonsrevolusjonen er en svært synlig og hørbar del av globaliseringen. Men om den er like lydhør, er et annet spørsmål.
I dette lydbildet er den enkelte norske kunstner viktig for Norge som nasjon. Hun formidler sin samtid, sitt miljø, sine erfaringer, sin oppvekst.
Dette gjorde også Grieg, fra de første harde dagene ved konservatoriet i Leipzig som femtenåring, og videre gjennom hele livet, København, Paris, Brussel, Berlin, Bergen.
Han brakte norsk kulturarv ut – men kanskje enda viktigere: Han brakte livsnødvendige utenlandske kulturimpulser inn, til Norge. For det kunne trenges. I 1898 tok Grieg for eksempel initiativet til det som ble forløperen til Festspillene i Bergen, som egentlig startet over 50 år etter, ved å invitere et stort og profesjonelt europeisk orkester til Bergen, for å vise hvordan det kunne spilles. Vi hadde noe å lære utenfra, det ble tydelig.
Norsk kulturarv, vår egen kulturelle identitet er våre bidrag til det globale mangfold, den globale veven. Kulturarven er også grunnlaget for vårt eget selvbilde – og med på å forme andre folks oppfatning av oss – vårt omdømme.
Og så er det nok slik, at vårt selvbilde og vårt omdømme ikke alltid stemmer – og Grieg var blant dem som ofte advarte mot dette han kalte norsk ”chauvinisme”.
Men like fullt: Kulturarv og kultur er en betydelig utenrikspolitisk kapital – det merker jeg hver dag. I utenriksfart har vi ikke bare med oss olje, gass, fisk og strikkegensere. Vi tar med kreativiteten, kunsten, musikken.
Det gjelder også i utenrikspolitisk arbeid, i våre kontakter, i vår samhandling. Vi ønsker mer av det. Vi ønsker å øke satsningen på kultur i utenrikspolitikken. Vi har gitt det et løft.
Ett tilfeldig eksempel: Den årlige europadagen, 9. mai, ble storstilt feiret blant annet i Bucuresti i Romania, det nye EU-landet, vår nye partner i EØS, hvor landets nasjonale opera hadde laget en festforestilling med fullsatt sal – og fremførte – ja nettopp Ibsens og Griegs ”Peer Gynt”. Ikke vet jeg om globetrotteren ”Peer Gynt” oppfattes som EU-tilhenger – etter min mening kan hans noe delte personlighet utmerket bli til arketype for både tilhenger og motstander (det er det geniale, for det er vi kanskje alle? – ) men verdensborger var han jo, og både diktverket og musikkstykket er verdenskjent.
Et annet eksempel: Akershus Fylkeskommune har et samarbeid med et museum for moderne kunst i Brasil – et prosjekt kalt ”Kunstfyret” – hvor barn og unges skapertrang, og ny teknologi, nå tar fatt i Griegs akkorder.
Eller studentene ved en musikkhøyskole i Berlin som sammen med kolleger i Oslo skaper nytt på arven fra Grieg. Det er samhandling – med kulturen som grunntone.
Og så, til min fjerde refleksjon, og tilbake igjen til Grieg og Dreyfus: Kunstnere kan, som få andre, peke på urett, diskriminering, intoleranse – og de kan holde frem de universelle, allmenne idealer, som for eksempel er å finne i FNs erklæring om menneskerettigheter.
Som nå under Amnesty Internationals kampanje lansert for to dager siden – ”Make Some Noise” – musikk og kamp for menneskerettighetene. En femtimanns gitarparade – gitarkameratene ganger 10 – marsjerte opp Karl Johan. Det er forfriskende og bra!
I internasjonalt arbeid, i utenrikspolitikken, er nettopp engasjementet, solidariteten, det avgjørende, og likegyldigheten vår alles fiende. Vi trenger engasjerte norske stemmer. Som synes, som høres, i ”det større norske vi”, i en mer sammensatt norsk befolkning.
På den måten er norske kunstnere også en utenrikspolitisk ressurs – utover det at kunst er viktig nok og verdifullt nok i seg selv. – En digresjon her: Jeg har en eske med de flotte Grieg-CD’ene som spesielt er laget for årets markering, og den er jeg veldig glad for å kunne gi bort til kolleger og andre besøkende.
I utenrikspolitikken må man stå for verdier, være en synlig deltaker med vilje til samtale og dialog, til kompromisser, til å se løsningene. Og musikere bruker jo faktisk også ytringsfriheten gjennom det de skaper.
Alle store utfordringer i dag er internasjonale i sin natur – ta klima, energi, fattigdom, menneskehandel, korrupsjon – og for å møte disse utfordringene, ta del i løsningene, må det sivile samfunn trekkes med, med kompetanse, ideer, nettverk.
Dette er noe kunstnere og kulturarbeidere kan. Med kunstverk som bøker, filmer, tegninger, komposisjoner – og med holdninger, med ytringer. Som Grieg. Hans idealer og visjoner ga ham en stemme, ute i verden, gjennom noter, gjennom brev – ja, som vi selv vil komme til å ha alt for få av fremover – og gjennom samtaler.
Venner,
Det er altså 164 år siden Edvard Hagerup Grieg ble født i Strandgaten i Bergen, og det er 100 år siden han døde. I fjor markerte vi Ibsen-året – ikke minst her i dette hus. Neste mann ut, i 2008, er Henrik Wergeland, så Knut Hamsun i 2009, og 2010 står i Bjørnstjerne Bjørnsons tegn. Vi er inne i gullrekka, førstefemmeren. Nasjonalbiblioteket vil få nok å gjøre. Vårt arvesølv.
Som komponist omskapte Edvard Grieg lydkulissene i norsk natur. Han brakte noe urnorsk – men også noe folkelig, hverdagslig, ja gjenkjennelig – inn i verdens konsertlokaler. Grieg la øret til bakken, skrev ned, satte toner til, komponerte videre.
Som musiker og samler – eller sampler – åpnet Grieg et musikalsk skattkammer, og han brakte det ut. Edvard Grieg ledet an i nasjonsbygging og forankring av en egen norsk kulturell identitet - ’vi ere en musikknasjon, vi med’.
Men at berømmelsen skulle vare, trodde ikke Grieg på selv. Til en utenlandsk journalist sa Grieg rett før han døde; ”Jeg har ingen pretensjoner om å være i en klasse med Bach, Mozart og Beethoven. Deres verker er evige, men jeg har skrevet for min egen tid og min egen generasjon”. Her tok altså Grieg feil. Og det er jeg glad for.
Når jeg tar i mot utenlandske kolleger eller andre gjester fra utlandet – ja, også presidenter, som den kinesiske – og ofte til Bergen, så er det aller fremste ønske for mange nettopp å besøke Troldhaugen og sitte ved Griegs eget flygel. Ved tangentene. Tett på.
Og så, 100 år etter, er vi her, og Grieg er fortsatt sterkt til stede, som et idol, i musikkrom, studioer, konsertarenaer, og på nettet – ja, da jeg ”googlet” Edvard Grieg, så kom det opp 1.370.000 treff, på 0.14 sekunder. Ett av disse nettstedene er forresten utenrikstjenestens egne sider, Norgesportalen, med sine 19 språk.
Kunst og kultur er helt avhengig av brytninger med utenlandske miljøer for å vokse, for å skape. God kunst er ikke innadvendt. God kunst strekker seg ut. – Det ble vi også minnet om da forfatteren Per Petterson mottok den prestisjefylte internasjonale litteraturprisen i Dublin i går. Internasjonale kulturelle møteplasser gir vekst gjennom utveksling av impulser, ideer, erfaringer. Dessuten er de kulturelle rettigheter som vi vet en del av de umistelige, universelle menneskerettighetene. Et sterkt og levende kulturliv garanterer for mer fredelig, demokratisk samfunnsutvikling. For ikke å snakke om verdiskapning.
Dette visste Grieg noe om. La meg derfor konkludere – i Griegs ånd – med disse fire hovedlinjer, fire kjennetegn – mellom musikk og utenrikspolitikk:
Musikk som universelt, felles språk.
Musikk som samspill, samklang, samarbeid.
Musikk som gir både lokal og global tilhørighet.
Musikk som gir stemme til rettigheter, idealer, verdier.
Takk for oppmerksomheten.
Deres kongelige høyhet og alle andre musikkvenner,
Gratulerer med dagen! Det er hyggelig å komme sammen hit med Kulturministeren, det sier noe om samarbeidet og sammenhengen mellom Grieg-markeringer og kulturtiltak hjemme som ute.
Edvard Grieg ga oss musikk med mening, musikk med røtter, musikk på vandring. Komponisten og humanisten Grieg tok stilling, viste engasjement, fordi det var ikke bare vellyd han hørte omkring seg. Han så også mennesket – enkeltmennesket – og forfulgte grupper.
Grieg samlet folketoner, komponerte, spilte, dirigerte, studerte og reiste mye i utlandet - men han så også urettferdighet. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson i 1904 skrev Grieg; ”Retsfølelse og en stærk Harme når denne krænkes, har jeg alltid eiet”. Rettsfølelse – hva har det med musikk å gjøre?
La meg begynne et annet sted, i en annen tid, hvor det også handler om rettsfølelse:
Da de første sprekker ble hugget i Berlinmuren høsten 1989, og vi andre satt forundret ved TV-apparatene, tok den verdenskjente cellisten Mstislav Rostropovitsj – eller bare Slava – med seg celloen og satte seg ved den største åpningen av muren og spilte stykker av Bach.
Han spilte for livet. For andres liv. Han spilte musikk med mening.
”Jeg spilte av pur glede, det var jo muren i mitt liv som ble revet”, sa han. Militære, politi og berlinere passerte, fram og tilbake, fra øst til vest, og tilbake igjen, forvirret og glade.
Den kalde krigen tinte. Strengene brast. Ville det vare?
Det samme skjedde da Boris Jeltsin sto på panseret av en stridsvogn i Moskva i august 1991 og startet opprøret mot kuppmakerne. Jeg har også dette bildet av musikeren Rostropovitsj på netthinnen – eller TV-skjermen.
Verden holdt pusten. Men cellisten holdt fast i buen. I det historiske øyeblikket, da situasjonen sto og vippet, holdt han frem kulturen, som en veiviser.
Musikk med mening, musikk med solid klangbunn, med en resonanskasse som tålte og tåler mye.
*****
Det er et godt stykke – ja, det er egentlig en lang rekke av opus fra vår tid og Rostropovitsj’ tid – og tilbake til Griegs tid. Grieg sto ikke på barrikadene ved stridsvogner, Røde Plass eller ved en Kald Krigs mur. Grieg var spinkel og helsen var sjelden god.
Men han hadde en skarp penn, hvite og sorte tangenter, en taktstokk, mange taktslag, et stort hjerte, en tydelig stemme, og en tone og melodi som bar og som altså fortsatt bærer.
Men han sto også på sine barrikader. Grieg var – som vi nettopp har hørt – en av de nordmenn som engasjerte seg sterkest til forsvar av Alfred Dreyfus – den uskyldig dømte jødiske offiseren – sammen med blant annet Emile Zola som i mars 1898 skrev sitt berømte ”J’accuse” i Paris-avisen L’Aurore.
Men Grieg var kanskje den som hardest fikk kjenne det på kroppen.
I et skarpt svarbrev på en forespørsel fra en fransk orkesterleder på denne tiden skriver Grieg at han slett ikke kan komme til Paris og opptre for et fransk publikum. Han var – i lys av Dreyfus-prosessen – ”indignert over den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret”, med Griegs egne ord.
Brevet ble oversatt og publisert i de store europeiske aviser, og det ble et stort oppstyr. Griegs ord ble tillagt vekt i en situasjon hvor Dreyfus-saken ble et symbol på frie tanker, rettferdighet og demokrati, som preget det politiske liv, som preget kulturlivet.
Dette er et kjent kapittel fra Griegs liv. Et litt mindre kjent avsnitt er det kanskje at da han igjen dirigerte i Paris, i 1903, ble han møtt med en kolossal pipekonsert fra mange av de 3.500 tilhørere, han måtte vente lenge før han kunne komme på plass på podiet og heve taktstokken, og konsertsalen måtte ha ”tredobbelt forsterket” politistyrke for å kaste ut bråkmakerne, som det het. ( – Det var leven på den tiden òg!)
En stor politieskorte fulgte Edvard og Nina Grieg til hotellet etterpå, og beskyttet dem som ”en kordon”, som Grieg senere skriver.
Og for å trekke de lange linjer; den 22. oktober i år arrangeres det et seminar og konsert i Paris med utgangspunkt i – ja, som et påskudd – Dreyfus-saken og Griegs engasjement.
*****
Jeg har av Grieg-markeringene i år – ja, og av Ibsen-året i fjor – latt meg inspirere til å se noen linjer – noen kjennetegn – mellom musikk og utenrikspolitikk, mellom musikk og internasjonale forbindelser, og litt hvordan dette preger blant annet Utenriksdepartementets og utenrikstjenestens arbeid.
Jeg tenker på fire hovedlinjer. Den første – som et preludium – er denne:
Musikk er et universelt språk, et felles språk.
Gjennom musikk kan alle kulturer møtes og kommunisere. På tvers av språkkretsene snakkes musikk flytende. Man lytter til hverandre, spiller, opplever, lærer, forstår. Sammen.
Musikk er dermed et internasjonalt uttrykk, et unikt globalt redskap.
Man trenger kun instrumenter, ofte bare ens egen stemme. Men langt viktigere: Man må kunne lytte, leke, glede seg, erfare og erkjenne.
Så har jeg latt meg fortelle: Musikkens former har ”urmønstre”, toner som kan gjenkjennes over hele verden. Melodien i ”Morgenstemning” fra Griegs ”Peer Gynt” finnes i folkemusikk over hele verden, ikke minst i Østen, og kan spilles – ikke bare ved å bruke understrengene på vår hardingfele, eller de svarte tangentene på et piano – men på mange slags instrumenter. ”Morgenstemning” dukker opp i Peer Gynts minne – i hans indre – der han ligger nesten bevisstløs på stranda i Marokko – eller ved Sfinksen i Giza under den store forestillingen i Egypt i fjor høst.
Peer Gynt med øret til sanden. Nesten med hodet i sanden? Peer får i alle fall noe å tenke på. Og nettopp dette får Grieg frem, ”Morgenstemning”, melodien alle kjenner igjen, over hele verden, som sin egen.
Dette gjenkjennelige – identifiseringen – kommer også godt frem i Grieg-kjenneren Erling Dahl jr.’s nye bok om ham. Ja, jeg fikk et eksemplar av ham akkurat nå – takk skal du ha!
Min første refleksjon handler med andre ord om at i vår verden bidrar musikkens universelle språk til menneskehetens felles erfaringsgrunnlag og referanseramme – og at nettopp dette bidraget trengs.
Mitt andre punkt av disse fire er dette: Som andre kunstformer forutsetter musikk kreativitet, nysgjerrighet, en søken etter noe - ja etter innsikt, fordypelse og refleksjon.
Refleksjon – og ikke bare automatiske reflekser, som verden er så full av – er kvaliteter som bringer oss mennesker og verden fremover. Dialog mellom musikere, komponister og andre kunstnere, jam sessions, festivalorkestre, dialogen mellom musikere og tilhørere, lyttere, publikum; alt dette skaper rom for nye klanger, nye og store tanker, dristige løsninger, uprøvde idéer, møte med utfordringer. En skapende prosess. Vi må bare høre etter.
Dessuten kan ytringer, tanker og muligheter oppstå som vi politikere – og andre dødelige - kanskje ikke alltid så lett kan ser – ei heller målbærer.
Derfor – min andre refleksjon – er følgende:
Jeg har tenk på dette at noe av det musikere og andre kunstnere kan lære alle oss andre er både kreativitet og samspill – og sammenhengen mellom de to.
Og noe av det viktigste musikken gir oss, hjemme og i utlandet, er felles opplevelser, et møte med vår felles kulturarv, et møte med oss selv. I en situasjon hvor hver by og grend i Norge med respekt for seg selv, og med en aktiv kulturkonsulent på plass i kommunehuset, er det etablert en festival, en musikkfest - hvor nettopp denne type samhandling og fellesopplevelser har mye for seg. Bivirkningene er mange og gode. Verdiskapning langs mange skalaer.
Dessuten: Erfaringsutveksling mellom kunstnere og kulturarbeidere er ofte preget av frimodighet, en ramme av gjensidig respekt, av evnen til å lytte. Og dermed så mener jeg at dette er en god modell. Det er mange eksempler på at den kulturelle arena har stor betydning i å etablere eller opprettholde kontakt der fastlåste holdninger ellers skaper konflikt.
Kultur kan dermed være fredskapende, og kultur kan løfte dagsorden opp en oktav, til spørsmål av felles betydning, som man kan enes om, en grunntone. Ved hjelp av kultur kan også viktige – og kanskje også sensitive – emner, som sensur, ensretting, ytringsfrihet, trosfrihet og likestilling tas opp – i sammenhenger der det politiske språket ikke når frem.
Kulturkontakt er spesielt viktig overfor land og samfunn vi ikke kan nok om, som vi ikke forstår helt. Kulturkunnskap kan gjøre fotarbeidet.
Og Edvard Grieg har selv skrevet at ”selvfølgelig er det først og fremst Videnskab og Kunst som idealt repræsenterer det ene Folk ligeovenfor det andet”. Vitenskap og kunst.
Så til tredje refleksjon, som handler om tilhørighet.
Den globale konsertsal – enten det er i verdensbyene eller på verdensveven, www.dott – reflekterer alle strømninger i dag, alle kulturuttrykk og kulturinntrykk. Den teknologiske utviklingen har åpnet for ubegrenset tilgang på informasjon om andre lands kulturer, kunstverk, musikkformer, musikere, komposisjoner. Vi har tenåringer som laster ned det de ønsker å høre, hele tiden, ja gjerne remixer like godt selv, eller fyller opp på sin fars ipod!
Denne informasjonsrevolusjonen er en svært synlig og hørbar del av globaliseringen. Men om den er like lydhør, er et annet spørsmål.
I dette lydbildet er den enkelte norske kunstner viktig for Norge som nasjon. Hun formidler sin samtid, sitt miljø, sine erfaringer, sin oppvekst.
Dette gjorde også Grieg, fra de første harde dagene ved konservatoriet i Leipzig som femtenåring, og videre gjennom hele livet, København, Paris, Brussel, Berlin, Bergen.
Han brakte norsk kulturarv ut – men kanskje enda viktigere: Han brakte livsnødvendige utenlandske kulturimpulser inn, til Norge. For det kunne trenges. I 1898 tok Grieg for eksempel initiativet til det som ble forløperen til Festspillene i Bergen, som egentlig startet over 50 år etter, ved å invitere et stort og profesjonelt europeisk orkester til Bergen, for å vise hvordan det kunne spilles. Vi hadde noe å lære utenfra, det ble tydelig.
Norsk kulturarv, vår egen kulturelle identitet er våre bidrag til det globale mangfold, den globale veven. Kulturarven er også grunnlaget for vårt eget selvbilde – og med på å forme andre folks oppfatning av oss – vårt omdømme.
Og så er det nok slik, at vårt selvbilde og vårt omdømme ikke alltid stemmer – og Grieg var blant dem som ofte advarte mot dette han kalte norsk ”chauvinisme”.
Men like fullt: Kulturarv og kultur er en betydelig utenrikspolitisk kapital – det merker jeg hver dag. I utenriksfart har vi ikke bare med oss olje, gass, fisk og strikkegensere. Vi tar med kreativiteten, kunsten, musikken.
Det gjelder også i utenrikspolitisk arbeid, i våre kontakter, i vår samhandling. Vi ønsker mer av det. Vi ønsker å øke satsningen på kultur i utenrikspolitikken. Vi har gitt det et løft.
Ett tilfeldig eksempel: Den årlige europadagen, 9. mai, ble storstilt feiret blant annet i Bucuresti i Romania, det nye EU-landet, vår nye partner i EØS, hvor landets nasjonale opera hadde laget en festforestilling med fullsatt sal – og fremførte – ja nettopp Ibsens og Griegs ”Peer Gynt”. Ikke vet jeg om globetrotteren ”Peer Gynt” oppfattes som EU-tilhenger – etter min mening kan hans noe delte personlighet utmerket bli til arketype for både tilhenger og motstander (det er det geniale, for det er vi kanskje alle? – ) men verdensborger var han jo, og både diktverket og musikkstykket er verdenskjent.
Et annet eksempel: Akershus Fylkeskommune har et samarbeid med et museum for moderne kunst i Brasil – et prosjekt kalt ”Kunstfyret” – hvor barn og unges skapertrang, og ny teknologi, nå tar fatt i Griegs akkorder.
Eller studentene ved en musikkhøyskole i Berlin som sammen med kolleger i Oslo skaper nytt på arven fra Grieg. Det er samhandling – med kulturen som grunntone.
Og så, til min fjerde refleksjon, og tilbake igjen til Grieg og Dreyfus: Kunstnere kan, som få andre, peke på urett, diskriminering, intoleranse – og de kan holde frem de universelle, allmenne idealer, som for eksempel er å finne i FNs erklæring om menneskerettigheter.
Som nå under Amnesty Internationals kampanje lansert for to dager siden – ”Make Some Noise” – musikk og kamp for menneskerettighetene. En femtimanns gitarparade – gitarkameratene ganger 10 – marsjerte opp Karl Johan. Det er forfriskende og bra!
I internasjonalt arbeid, i utenrikspolitikken, er nettopp engasjementet, solidariteten, det avgjørende, og likegyldigheten vår alles fiende. Vi trenger engasjerte norske stemmer. Som synes, som høres, i ”det større norske vi”, i en mer sammensatt norsk befolkning.
På den måten er norske kunstnere også en utenrikspolitisk ressurs – utover det at kunst er viktig nok og verdifullt nok i seg selv. – En digresjon her: Jeg har en eske med de flotte Grieg-CD’ene som spesielt er laget for årets markering, og den er jeg veldig glad for å kunne gi bort til kolleger og andre besøkende.
I utenrikspolitikken må man stå for verdier, være en synlig deltaker med vilje til samtale og dialog, til kompromisser, til å se løsningene. Og musikere bruker jo faktisk også ytringsfriheten gjennom det de skaper.
Alle store utfordringer i dag er internasjonale i sin natur – ta klima, energi, fattigdom, menneskehandel, korrupsjon – og for å møte disse utfordringene, ta del i løsningene, må det sivile samfunn trekkes med, med kompetanse, ideer, nettverk.
Dette er noe kunstnere og kulturarbeidere kan. Med kunstverk som bøker, filmer, tegninger, komposisjoner – og med holdninger, med ytringer. Som Grieg. Hans idealer og visjoner ga ham en stemme, ute i verden, gjennom noter, gjennom brev – ja, som vi selv vil komme til å ha alt for få av fremover – og gjennom samtaler.
Venner,
Det er altså 164 år siden Edvard Hagerup Grieg ble født i Strandgaten i Bergen, og det er 100 år siden han døde. I fjor markerte vi Ibsen-året – ikke minst her i dette hus. Neste mann ut, i 2008, er Henrik Wergeland, så Knut Hamsun i 2009, og 2010 står i Bjørnstjerne Bjørnsons tegn. Vi er inne i gullrekka, førstefemmeren. Nasjonalbiblioteket vil få nok å gjøre. Vårt arvesølv.
Som komponist omskapte Edvard Grieg lydkulissene i norsk natur. Han brakte noe urnorsk – men også noe folkelig, hverdagslig, ja gjenkjennelig – inn i verdens konsertlokaler. Grieg la øret til bakken, skrev ned, satte toner til, komponerte videre.
Som musiker og samler – eller sampler – åpnet Grieg et musikalsk skattkammer, og han brakte det ut. Edvard Grieg ledet an i nasjonsbygging og forankring av en egen norsk kulturell identitet - ’vi ere en musikknasjon, vi med’.
Men at berømmelsen skulle vare, trodde ikke Grieg på selv. Til en utenlandsk journalist sa Grieg rett før han døde; ”Jeg har ingen pretensjoner om å være i en klasse med Bach, Mozart og Beethoven. Deres verker er evige, men jeg har skrevet for min egen tid og min egen generasjon”. Her tok altså Grieg feil. Og det er jeg glad for.
Når jeg tar i mot utenlandske kolleger eller andre gjester fra utlandet – ja, også presidenter, som den kinesiske – og ofte til Bergen, så er det aller fremste ønske for mange nettopp å besøke Troldhaugen og sitte ved Griegs eget flygel. Ved tangentene. Tett på.
Og så, 100 år etter, er vi her, og Grieg er fortsatt sterkt til stede, som et idol, i musikkrom, studioer, konsertarenaer, og på nettet – ja, da jeg ”googlet” Edvard Grieg, så kom det opp 1.370.000 treff, på 0.14 sekunder. Ett av disse nettstedene er forresten utenrikstjenestens egne sider, Norgesportalen, med sine 19 språk.
Kunst og kultur er helt avhengig av brytninger med utenlandske miljøer for å vokse, for å skape. God kunst er ikke innadvendt. God kunst strekker seg ut. – Det ble vi også minnet om da forfatteren Per Petterson mottok den prestisjefylte internasjonale litteraturprisen i Dublin i går. Internasjonale kulturelle møteplasser gir vekst gjennom utveksling av impulser, ideer, erfaringer. Dessuten er de kulturelle rettigheter som vi vet en del av de umistelige, universelle menneskerettighetene. Et sterkt og levende kulturliv garanterer for mer fredelig, demokratisk samfunnsutvikling. For ikke å snakke om verdiskapning.
Dette visste Grieg noe om. La meg derfor konkludere – i Griegs ånd – med disse fire hovedlinjer, fire kjennetegn – mellom musikk og utenrikspolitikk:
Musikk som universelt, felles språk.
Musikk som samspill, samklang, samarbeid.
Musikk som gir både lokal og global tilhørighet.
Musikk som gir stemme til rettigheter, idealer, verdier.
Takk for oppmerksomheten.
Jonas Gahr Støre
Fra seminaret, f.v.: Kulturminister Trond Giske, ordfører Herman Friele, HKH Kronprinsen, MICs styreleder Elef Nesheim
og utenriksminister Jonas Gahr Støre.
